HKHammer 2018: Skriftemål - et eksempel

A og B leser dialogen fra arket, og følger instruksjonene i den siste delen.

A: Det er noe som plager meg. Jeg går og tenker på noe dumt jeg har gjort. Jeg har vanskelig for å tro at jeg er tilgitt. Kan du forklare meg hva skriftemål er? Kanskje det kan hjelpe meg.

B: Først forteller du hva du har gjort. Så stiller jeg kanskje noen spørsmål for å få satt tydelige ord på syndene. Dette gjør jeg for at du ikke skal være i tvil om at du har bekjent skikkelig. Skriftemål er å få bort møkka, ikke å pynte på den.

A: Jeg er med på det. Men jeg må si at jeg gruer meg. Du skulle bare visst!

B: Jeg vet jo litt da! Jeg vet hvor vondt det lukter når jeg må spa bort min egen møkk, og det er sikkert ikke noe bedre å spa bort din møkk!

A: Det var jo vakkert sagt! Skal vi begynne?

B: Jeg må bare forklare resten først. Når vi er blitt enige om hvilke synder du bekjenner, så spør jeg om du ønsker at hele livet ditt skal være åpent for Gud.

A: Går det an å vite om hele livet er åpent for Gud, da?

B: Nei. Det er ikke det jeg spør om heller. Jeg spør om du ønsker at hele ditt liv skal være åpent for Gud.

A: Ja, det vil jeg.

B: Så kneler du ned, og jeg spør: «Tror du at min tilgivelse er Guds tilgivelse.» Så svarer du «Ja.» Og jeg sier: «Det skal bli som du tror!»

A: Kan din tilgivelse virkelig være Guds tilgivelse?

B: Ja. Jesus sa det til disiplene: «Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt.» (Joh 20,23)

A: Hvordan foregår det, helt konkret?

B: Du kneler ned. Så legger jeg hånden på hodet ditt og sier: «Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling, tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen. – Gå i fred!»

A: Det må være ganske fint å få si noe sånt! Her kommer jeg og sier at det er noe som plager meg. Og når jeg går igjen, så kan du si: «Gå i fred!»

B: Ja, det er et privilegium å overrekke Guds fred. – Men nå er vi klare til å begynne.

A: Ja vel. Da er det vel ingen vei tilbake. Det er to ting som plager meg. Jeg har ikke vært helt grei mot arbeidskameraten min, og så får jeg ikke til å be så lenge som jeg bør.

B: La oss ta én ting om gangen. Ikke helt grei mot arbeidskameraten - synes du det var en tydelig syndsbekjennelse?

A: Nei, jeg skjønner hva du mener. Den var temmelig pyntelig. Jeg har altså en arbeidskamerat. Her for en stund siden betrodde han meg noe. Jeg burde skjønt at det var en betroelse, men en gang noen naboer stod og pratet om ham, kom jeg til å fortelle det jeg visste. Det passet liksom så godt å si det. Men det var et svik, og jeg skammer meg over at jeg kunne gjøre noe så ekkelt.

B: Jeg er enig i at det var et svik! Det sårer Gud når du ødelegger kameratskap på den måten, og det sårer arbeidskameraten din. Det sårer dem som får høre noe de ikke skulle høre, og det sårer din evne til å være kamerat.

A: Det var da svært! Men du har helt rett.

B: Og nå vil du at Jesus skal bære disse sårene i stedet for deg?

A: Det virker så fælt når du sier det sånn. Men det er akkurat det jeg ber om.

B: Har du snakket med arbeidskameraten din om dette?

A: Nei. Jeg har tenkt mye på det. Men jeg fant ut at det bare ville gjøre ham vondt. Den eneste grunnen til å si det til ham, ville vært for å lette min egen samvittighet. Så gikk jeg til deg i stedet.

B: Det var nok ikke så dumt. Men hva med naboene, da?

A: Heldigvis kom jeg på bedre tanker så fort at jeg fikk pratet med dem. Jeg fikk sagt at det var dumt av meg å røpe det som var en betroelse. Det var pinlig å si det til dem. De lovte å late som de ikke hadde hørt det. - Hvorfor spør du om dette, forresten? Skriftemål har vel med mitt forhold til Gud å gjøre.

B: Ja, det er riktig. Men synd berører som regel andre også. Gud elsker dem like høyt som han elsker deg. Jeg må passe på at tilgivelsen hos Gud ikke går ut over andre mennesker, ikke sant? - Men så var det den andre synden du nevnte: at du ikke får til å be så lenge som du bør.

A: Ja, det har vært sånn lenge. Jeg hørte i en bibeltime at vi burde be en time hver dag. Det gikk greit i begynnelsen. Men nå går det bare noen minutter, så kommer alle slags tanker og ødelegger bønnelivet mitt. Det er fælt.

B: Jeg er ikke sikker på om jeg vil akseptere det du forteller som en syndsbekjennelse. Jeg tror ikke det du snakker om er en synd.

A: Men vil ikke Gud at jeg skal be, da?

B: Jo. Han ønsker å snakke med deg og vil gjerne at du tar deg tid å sitte ned sammen med ham. Men jeg tror ikke han liker det noe særlig, hvis du gjør det bare fordi du har vond samvittighet. Gud er vår Far og trives når barna snakker med ham. I stedet for å tilgi deg, vil jeg be for deg at du må få øye på Gud når du ber. Senere finner du kanskje noe i bønnelivet ditt som virkelig er synd. Da kan du bekjenne det neste gang.

A: Det er greit for meg.

B: Da er vi klare til selve skriftemålet. Da kan du knele ned. (Jonathan kneler)
- Jeg har forstått deg slik at du ønsker at hele livet ditt skal være åpent mot Gud.

A: Ja, det ønsker jeg.

B: Gud være nådig mot deg og styrke troen din. Amen. Tror du at min tilgivelse er Guds tilgivelse?

A: Ja.

B: Det skal bli som du tror! (Tone legger hånden på Jonathans hode) Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen. – Gå i fred.

A: (Jonathan reiser seg) Takk for hjelpen!

B: Takk for at du kom. Og takk for tilliten.